Nok en gang har det gått en god stund
siden sist innlegg. Men det har vært mye som har opptatt meg den
siste tiden. Blant annet gikk min bestefar bort natt til 26.januar.
Det kom ikke som et sjokk, og tanken har streifet meg mer enn en gang
at dette kunne komme til å skje i løpet av oppholdet mitt her i
Nepal. Men det vil ikke si at det ikke gjorde vondt da jeg fikk
telefonen fra mamma med nyheten. Men bestefar har vært mye sliten
og syk den siste tiden, og tanken på at han nå er hos Gud og ikke
lengre føler noe smerte har vært til enorm trøst. Ikke misforstå
meg, men nå når den verste sorgen er over, føler jeg en lettelse
over at han endelig fikk fred. Jeg leste dette verset sikkert hundre
ganger dagen jeg fikk vite at jeg ikke skulle få se bestefar igjen,
og det har hjulpet meg mye:
"Søsken,
jeg vil at dere skal vite hva som skjer med dem som er sovnet inn.
Dere skal jo ikke sørge som de andre, de som er uten håp. For om
Jesus døde og sto opp, og det tror vi, så skal Gud også ved Jesus
føre dem som er sovnet inn, sammen med ham." 1.Tess 4:13-14
Uansett! Siden det egentlig bare er
hinsides kjedelig å skrive blogginnlegg, og ikke minst tidkrevende,
blir dette bare et overfladisk overblikk over hva som har foregått
de to siste ukene.
For om lag to uker siden sto vi opp
klokken 03:00 for å ta en jeep til Okhaldhunga. Lite visste vi at vi
ble trykt inn bakerst i en jeep sammen med syv andre. Det blir elleve
i én jeep. Det skal være fem i en jeep, ikke elleve. Elleve er seks
for mye. Vi ble trykt inn fire i lengden. Det går kanskje med fire
små nepalesere, men ikke nordmenn. Vi er ikke bygd for slikt. Vi
satt hofte til hofte med ti cm klaring over hodet, og knærne presset
bra mot setet foran. Vi satt bokstavelig talt fast. Og reisen tok...
Wait for it... Ikke mindre enn 12 timer. Minimale deler av reisen var
på asfaltert vei, eller vei i det hele tatt. Så da vi kom fram var
vi gul og blå både her og der.
Men Okhaldhunga var en opplevelse. Det
er her Nordmisjon har sitt hovedarbeid i Nepal, og vi har ventet
lenge og gledet oss masse til denne turen. Vi ble godt mottatt av
Kristin og Erik Bøhler, og Dorothea og Magne Vestøl. Vi fikk
omvisning på sykehuset og lærte mye om arbeidet deres der. Kunne
skrevet mye om bare dette, men det må nesten et eget innlegg til for
det, og det har jeg verken tid eller vett i hodet til å skrive nå.
Men vi hadde det utrolig gøy, og ville bare ha med oss Kristin,
Erik, Dorothea og Magne i sekken hjem til Kathmandu!
Vi hadde på forhånd bestemt oss for å
ta en to dagers trekking til Paplo, hvor vi skulle ta flyet videre
til Kathmandu. Hvem skulle trodd at den første i familien som skulle
trekke i Himalayafjellene var meg? Det vil nok være ingen ja. Så
etter fire dager i Okhaldhunga tok vi fatt på ferden. Vi hadde med
oss en guide og to bærere (som for såvidt hadde gått fra Paplo til
Okhaldhunga på én dag for å hente oss, no biggie. Du har ikke sett
kondis før du har sett en sherpa i aksjon). Endelig fikk jeg bruke
fjellskoene mine på ordentlig. Jomfrutur i Himalaya, ikke verst.
Kanskje ikke veldig bra planlagt i forhold til at fjellsko må gåes
inn for å slippe gnagsår, men det gikk overraskende bra. Jeg er jo
ikke kjent for å være den største friluftlivsentusiasten, men må
innrømme at jeg nøt det. Den første timen, i det minste. Når
beina begynte å miste følelsen sank humøret smått. Ferden gikk
oppover. Og oppover. Litt bortover, og så opp igjen. Den estimerte
tiden var 7-8 timer, for store treige hvitinger som oss, som må ha
sjokoladepause minst en gang i halvtimen. Men vi tok sjokoladen i
hånda og var fremme etter bare litt over seks timer, hva sier dere
til det min kjære fjellturgående familie??
Den andre dagen gikk vi først noen
timer nedover, og da beina hadde blitt sånn passe skjelvne begynte
ferden oppover igjen. Vi var alle litt preget av gårsdagens tur, men
klarte å halte oss i mål. Flyplassen i Paplo bestod av et lite
murhus som var hovedbygningen, og en liten jordstripe som opptrådte
som flystripe. Men vi var optimister, og møtte opp dagen etter,
pakket og klar for hjemreise. De klemte litt på sekkene våre i
sikkerhetskontrollen, og følte det var nok. Så ble vi sendt videre
gjennom et lite avlukke hvor vi ble kroppsvisitert, fullt påkledd
med tjukke boblejakker. Kunne gjemt bort det meste under disse, men
noen nøyere sjekk syntes de vel ikke var nødvendig. Vel fremme i
venterommet fikk vi etter fem minutter beskjed om at flyet var
kansellert. Så da bar det tilbake til «hotellet».
Det kom igrunn ikke som noe sjokk at
flyet ikke gikk. Vi hadde hørt flere historier om folk som hadde
ventet fra tre dager til nesten en uke på at flyet skulle komme.
Flyet kom ikke dagen etter heller. På dette tidspunktet begynte jeg
å bli litt utålmodig. Jeg hadde gått tom for
Radioresepsjonen-podcast, og hadde mildt sagt veldig lyst hjem og ta
en lang dusj, noe jeg ikke hadde gjort på noen dager. De sa flyet
kanskje kom dagen etter igjen, så vi dro atter en gang ned på
flyplassen og ventet spent. Og etter en halvtimes tid kom en liten
skranglekasse av et fly humpende bortover flystripa. Det rommet max
17 passasjerer. Vi ble plassert fremst i flyet, jeg satt omtrent
mellom pilotene. Så, i overkant av en halvtime senere landet vi i
Kathmandu. Lykke!
Nå skal de siste forberedelsene gjøres
før jeg skal haste til flyplassen for å hente besøket! For de som
ikke har fått med seg det kommer nemlig søstrer, bror og brors nye
kjæreste (mohaha... Neida mor. Skal være snill. I det minste
prøve...) på besøk. Klarer nok ikke innse det før jeg har fått
dem i hus! Først må de komme seg ut av flyplassen. Det er jo en
opplevelse i seg selv.
Jeg har ikke tid til å legge ut
bilder! Så på klokka, og flyet lander visst om et kvarters tid.
Ikke det at de ikke kommer til å bruke en times tid på å komme seg
ut, men greit å være på den sikre siden. Får legge ut i løpet av
helgen!
