Magdelena i Nepal: The girls are back

Da var vi tilbake til kalde Kathmandu etter en glovarm ferie i reiseparadiset Thailand. Den første jobbuka er allerede unnagjort, og trives igrunn med å være tilbake. Trenger ikke bo ut av en ryggsekk lengre, som forsåvidt bare veide 6 kg, det hadde du aldri trodd pappa! Den veide kanskje litt mer på hjemreisen, men det var ikke mye. Var ikke stort vi kunne fylle den med, i og med at vi bodde på en øde øy mesteparten av tiden.

Thailand var himmelsk. Reisen nedover var kanskje ikke helt på topp, siden jeg hadde spysjuka og hang over et toalett deler av tiden. Vi ankom Bangkok den 26.desember og skulle overnatte der en natt. Varmen var slående etter å ha tilbrakt de siste ukene i kalde Kathmandu. Vi bodde kun fem minutter fra flyplassen, siden vi skulle tidlig opp neste morgen og ta flyet videre til Trang. Da vi våknet neste morgen var både jeg og Bettina dårlige, men opp måtte vi. Vi tenkte vi var ute i veldig god tid, helt til vi fikk praiet en taxi, og han spurte oss hvilken flyplass vi skulle på. Ops. Vi skulle selvfølgelig på flyplassen hvor fly som reiste innenlands dro fra. Ikke den internasjonale. Og den flyplassen vi skulle på lå ikke fem minutter unna, men en time unna. Taxisjåføren kjørte som et svin, og Bettina og jeg ble bare grønnere og grønnere i trynet. Og vi kjørte på trefelts motorveg, så utsiktene for å stoppe så dårlige ut. Jeg var klar for å tømme veska og bruke den, og Bettina rullet ned vinduet, mens Ragnhild satt i midten, med blikk som ikke var helt bekymringsløst. Merket også at sjåføren gasset litt ekstra på da vi spurte om han hadde en spypose.

Men vi kom oss frem i tide! Jeg fikk akkurat hevet meg over et toalett og vrengt magesekken før flyet gikk. Hadde det litt for travelt, og merket ikke at det var herredoen jeg først gikk inn på. Flyturen gikk sakte, og ble etterfulgt av en time i bil, og deretter enda en halvtime i båt. Du kan jo bare tenke deg hvor mye jeg gledet meg til å ankomme en fin bungalow med aircondition. Men den gang ei. Plassen vi skulle bo på var passe gjengrodd, og så ikke akkurat ut som på bildene. Det kan kanskje ha noe å gjøre med at hele resortet hadde vært nedlagt i tre år, og var nettopp gjenåpnet. Vi var vel en av de første og nesten de eneste gjestene. Noen aircondition var ikke å finne, og bungalowene var mildt sagt møllspiste. Om man kom i direktekontakt med sengen er jeg overbevist om at man kunne fått både AIDS og andre lumske sykdommer. Det var et gammelt par som drev resortet. De var skjønne, men om de har det som trengs for å drive noe som dette er heller tvilsomt.

Men selve øya var det ikke noe å klage på. Vi ville til en plass som ikke var fylt til randen av turister, og det fikk vi. Det fantes vel knapt en butikk på hele øya, for ikke å snakke om resturanter, og det var lange strender og sol. Men jeg klarte ikke akkurat å slappe av når vi bodde i disse rønnene. I tillegg var jeg syk, og flink som jeg er å smøre meg med solkrem klarte jeg selvfølgelig å få noe som kjentes ut som forbrenning på ryggen. Så nattesøvnen var det dårlig med. Dvs, dårligere enn vanlig. Alle myggstikkene jeg fikk hjalp heller ikke på humøret. Stakkars meg.

MEN, så kom dagen da vi skulle videre til neste resort. Ved den stranden vi bodde på var det hele fire resort bortover, så sjansen for at vi skulle på ett av disse var stor. Det tok oss ti minutter å gå, og vi endte opp på et flott resort med en betraktelig høyere standard enn det forrige. Her var det en del flere gjester, flertallet svensker, blant annet noe som måtte være den svenske Tangerudbakken. Vi fikk en bungalow som var rimelig nyoppusset. Og som ikke minst hadde aircondition! Halleluja!

Så etter at alle var nydusjet var det på tide med middag. Da vi ankom resortet hadde vi, uten at vi helt visste hva det innebar, meldt oss på hotellets nyttårsfeiringsopplegg, siden vi allerede hadde kommet til nyttårsaften. Vi ble plassert på et bord med noen tyskere. Det føltes ut som en gruppe-blinddate, og en kleinere middag skal du lete lenge etter. Men maten var bra. Da vi følte vi hadde sittet der lenge nok snek vi oss ned til bungalowen. Etter en stund banket det på døren, og noen franske gutter stakk hodet inn. De inviterte oss med på en nyttårsfest som visstnok skulle holdes på øya en plass. I frykt for å være stuck med tyskerne og Tangerudbakken på nyttårsaften takket vi ja, og tok en tuk-tuk dit. Det virket som om hele øya var samlet her, og det var satt opp scene hvor det ble framført diverse musikk. Blant annet noe jeg antok var tradisjonell thailandsk musikk, om man kan kalle det det, som to jenter i kyllingkostymer danset til, her også: om man kan kalle det dans.

Da klokken ble tolv var det oppsending av både raketter og lanterner. Etter det var det et band som spilte. Ble forsøkt dratt ut på dansegulvet av en herremann. Han fristet blant annet med dansemoves som den såkalte «gangnamstyle» dansen. Beinhard avgjørelse, men klarte å rive meg løs.

Resten av oppholdet på Koh Sukorn (øya) gikk for det meste til grilling, bading, spising, lesing og kortspill. En dag derimot, bestemte vi oss for å ta en liten gåtur rundt på øya. Hadde hørt om en rute som skulle være fin å gå. Sjekke kartet først? Meh. Tar det på magefølelsen. God plan. Næt. Det begynte ganske bra. Men så begynte det å bli mørkere og mørkere, skogen rundt oss ble tykkere og tykkere, og veien vi gikk på ble tynnere og tynnere, helt til den stoppet helt. Vi fant en liten sti som gikk videre, og tenkte at vi sikkert kom ut på en vei igjen. Det gjorde vi ikke. Stien ble til slutt borte, og vi kunne knapt se hånda foran oss. Takk Gud for lommelykt på mobilen. Vi klarte å finne veien ned til stranda, og da var vel saken biff tenkte vi. Nei, tenkte moder jord. Vi måtte først klatre over flere hundre meter med store steiner. Så kom en liten strand. Så kom det enda noen hundre meter med store steiner. En strand til. Nå måtte vi da være fremme snart. Eehehehhnei. Enda flere steiner, og SÅ kom stranden vår. En liten ettermiddagstur endte med en tre timers ekspedisjon.

En av de siste dagene tok vi turen ut til en av de andre øyene for å snorkle. Denne gangen ble vi satt på samme båt som et nederlandsk par. Til tross for at jeg vanligvis ikke engang tør å svømme lengre ut enn dit jeg kan nå bunnen, hoppet jeg til slutt ut med de andre og klarte meg veldig fint. Omtrent. Litt nervevrak i begynnelsen, men det kom seg etter hvert. Så flere av vennene til Nemo, men fikk til alles skuffelse ikke møte den lille klovnefisken. Etter snorklingen dro vi til en annen øy for å spise lunsj. Det så ut som rene paradiset! Og vi ble alle akkurat passe solbrent etter å ha skvulpet i vannet en hel dag. Det skal også nevnes at dette var Bettinas 21 års dag. Tenk så gammel! Og enda ikke gift. (Om du er interessert: Facebook: Bettina Qvale, mobil: 9803076266). Anyhow, en shoutout til deg kjære venn, som er så alt for gammel for din mentale alder. Som til tider ikke kan være mer enn rundt 5-6. Med andre ord, vi ligger på omtrent samme linje.

Så gikk turen videre til Bangkok. Vi slo på stortromma og bestilte suite på et fint hotell for de siste nettene. Som resten av Bangkok var også hotellet vårt fylt opp med svensker. Vi så blonde sleiker og Ralph Lauren skjorter hvorenn vi snudde oss. Det verste var at vi ikke høylytt kunne gjøre narr av dem. Vi måtte vente helt til vi var alene med å lette på trykket. Det første måltidet i Bangkok ble til min store glede på MacDonald's. Kom nesten en liten tåre da jeg fikk min første BigMac på flere måneder. Digg med en liten storbyferie også. Det ble litt shopping og litt sightseeing før vi begynte på hjemreisen. Og kino. Funfact: i Thailand reiser de seg og synger nasjonalsangen til en bildefremvisning av kongen før filmen begynner.

Det første vi sjekket dagen før hjemreisen var hvilken flyplass vi skulle på, og vi satte av plenty med tid til å rekke flyet. Jeg hater flyplasser, det er alltid så stressende. Får vondt i magen flere dager før bare ved tanken på at jeg skal fly. Da er det en fordel å reise i Asia, hvor de er heller slappe med alle sikkerhetssjekkene. Og som hvite turister kommer vi lett gjennom det meste. Vi rakk flyet. I meget god tid faktisk, i og med at flyet ble tre timer forsinket. Vi boardet til normal tid, men da vi hadde sittet der en halvtimes tid fikk vi beskjed om at det var noe feil med flyet, og at de nå prøvde å fikse det. Betryggende. Vi fikk servert mat før flyet hadde lettet, og satt og så ut i luften et par timer. Til slutt ble alle beordret ut igjen av flyet og inn i en buss, fordi vi skulle bytte fly. Da vi hadde satt oss ned, så jeg og Bettina en skikkelig kjekkas gå forbi oss. Vi begynte selvfølgelig å tulle med at vi godt kunne ha vist ham rundt i Kathmandu, siden han sikkert ikke var kjent der. Vi har jo til og med en ekstra seng i leiligheten ooosv. Hadde det veldig gøy med dette helt til vi fant ut at vi satt og snakket engelsk, og ikke akkurat med innestemme. Dette skjer litt for ofte.

Da vi kom til Kathmandu airport skulle vi få nye visum. Hadde vi planer om. Men nei. Snodig system de har på ting i Nepal. Om du kan kalle det system. Ingenting er digitalt, alt skrives for hånd. Alt gikk fint helt til jeg og Maria kom med våre pass. Da fant de ut at vi ikke kunne få nye visum, men måtte søke om forlengelse. Det kunne ikke gjøres på flyplassen, men måtte gjøres på immigrasjonskontoret i byen. Så vi dro dit morgenen etter, og fylte ut noen skjemaer. Vi skulle komme tilbake senere på dagen og hente passene med forlenget visum. Så jeg og Ragnhild kom tilbake klokken to. Vi gikk bort til skranken, men der var det ingen som satt. Alle trasket bare rundt på andre siden av glasset. Noen drakk te, noen snakket, noen satt et stempel her og der. Alle pass lå hulter til bulter i en eske midt i rommet. Vi konkluderte med at sjansen for at vi gikk ut herifra med passene våre var omtrent 50/50. Til slutt kom en mann bort til oss, tok kvitteringen vår og forsvant. Så kom han med esken med pass, og begynte å rote litt på måfå rundt i den. Til slutt fant han et norsk pass, og ga det til oss, og forsvant igjen. Vi visste ikke om han forstod at vi skulle ha fire pass eller ikke. I passet hadde jeg fått et nytt klistremerke, hvor det sto at jeg hadde fått forlenget visum frem til 22.01.13. Altså en dag før det gamle visumet gikk ut. Ååh, Nepal, hvor jeg elsker deg. Så vi forberedte oss på å måtte forklare alt dette til ham. Vi mistenkte at engelsken hans ikke var plettfri, og at dette kunne ta tid. Til slutt fikk vi ihvertfall kommunisert at vi skulle ha fire pass, og de dukket opp etter enda litt roting i eska. Vi pekte på datoene som var skrevet feil, og til vår lettelse skjønte han det med én gang, og bare lo. Han viste det til resten av kontoret, og alle lo hjertelig med, til og med jeg og Ragnhild. Man blir vant til at ting ikke fungerer helt i land som dette. Hadde dette skjedd for to måneder siden hadde jeg nok ikke vært like glad..

En drøss med bilder i dag, mye å ta igjen!!

(Gidder foressten ikke å sortere bildene, siden jeg klarte å slette hele innlegget som jeg jobbet med i to timer, og nå bare har 7% strøm igjen.)