Magdelena i Nepal: 2013

Nok en gang har det gått en god stund siden sist innlegg. Men det har vært mye som har opptatt meg den siste tiden. Blant annet gikk min bestefar bort natt til 26.januar. Det kom ikke som et sjokk, og tanken har streifet meg mer enn en gang at dette kunne komme til å skje i løpet av oppholdet mitt her i Nepal. Men det vil ikke si at det ikke gjorde vondt da jeg fikk telefonen fra mamma med nyheten. Men bestefar har vært mye sliten og syk den siste tiden, og tanken på at han nå er hos Gud og ikke lengre føler noe smerte har vært til enorm trøst. Ikke misforstå meg, men nå når den verste sorgen er over, føler jeg en lettelse over at han endelig fikk fred. Jeg leste dette verset sikkert hundre ganger dagen jeg fikk vite at jeg ikke skulle få se bestefar igjen, og det har hjulpet meg mye:

"Søsken, jeg vil at dere skal vite hva som skjer med dem som er sovnet inn. Dere skal jo ikke sørge som de andre, de som er uten håp. For om Jesus døde og sto opp, og det tror vi, så skal Gud også ved Jesus føre dem som er sovnet inn, sammen med ham." 1.Tess 4:13-14

Uansett! Siden det egentlig bare er hinsides kjedelig å skrive blogginnlegg, og ikke minst tidkrevende, blir dette bare et overfladisk overblikk over hva som har foregått de to siste ukene.

For om lag to uker siden sto vi opp klokken 03:00 for å ta en jeep til Okhaldhunga. Lite visste vi at vi ble trykt inn bakerst i en jeep sammen med syv andre. Det blir elleve i én jeep. Det skal være fem i en jeep, ikke elleve. Elleve er seks for mye. Vi ble trykt inn fire i lengden. Det går kanskje med fire små nepalesere, men ikke nordmenn. Vi er ikke bygd for slikt. Vi satt hofte til hofte med ti cm klaring over hodet, og knærne presset bra mot setet foran. Vi satt bokstavelig talt fast. Og reisen tok... Wait for it... Ikke mindre enn 12 timer. Minimale deler av reisen var på asfaltert vei, eller vei i det hele tatt. Så da vi kom fram var vi gul og blå både her og der.

Men Okhaldhunga var en opplevelse. Det er her Nordmisjon har sitt hovedarbeid i Nepal, og vi har ventet lenge og gledet oss masse til denne turen. Vi ble godt mottatt av Kristin og Erik Bøhler, og Dorothea og Magne Vestøl. Vi fikk omvisning på sykehuset og lærte mye om arbeidet deres der. Kunne skrevet mye om bare dette, men det må nesten et eget innlegg til for det, og det har jeg verken tid eller vett i hodet til å skrive nå. Men vi hadde det utrolig gøy, og ville bare ha med oss Kristin, Erik, Dorothea og Magne i sekken hjem til Kathmandu!

Vi hadde på forhånd bestemt oss for å ta en to dagers trekking til Paplo, hvor vi skulle ta flyet videre til Kathmandu. Hvem skulle trodd at den første i familien som skulle trekke i Himalayafjellene var meg? Det vil nok være ingen ja. Så etter fire dager i Okhaldhunga tok vi fatt på ferden. Vi hadde med oss en guide og to bærere (som for såvidt hadde gått fra Paplo til Okhaldhunga på én dag for å hente oss, no biggie. Du har ikke sett kondis før du har sett en sherpa i aksjon). Endelig fikk jeg bruke fjellskoene mine på ordentlig. Jomfrutur i Himalaya, ikke verst. Kanskje ikke veldig bra planlagt i forhold til at fjellsko må gåes inn for å slippe gnagsår, men det gikk overraskende bra. Jeg er jo ikke kjent for å være den største friluftlivsentusiasten, men må innrømme at jeg nøt det. Den første timen, i det minste. Når beina begynte å miste følelsen sank humøret smått. Ferden gikk oppover. Og oppover. Litt bortover, og så opp igjen. Den estimerte tiden var 7-8 timer, for store treige hvitinger som oss, som må ha sjokoladepause minst en gang i halvtimen. Men vi tok sjokoladen i hånda og var fremme etter bare litt over seks timer, hva sier dere til det min kjære fjellturgående familie??

Den andre dagen gikk vi først noen timer nedover, og da beina hadde blitt sånn passe skjelvne begynte ferden oppover igjen. Vi var alle litt preget av gårsdagens tur, men klarte å halte oss i mål. Flyplassen i Paplo bestod av et lite murhus som var hovedbygningen, og en liten jordstripe som opptrådte som flystripe. Men vi var optimister, og møtte opp dagen etter, pakket og klar for hjemreise. De klemte litt på sekkene våre i sikkerhetskontrollen, og følte det var nok. Så ble vi sendt videre gjennom et lite avlukke hvor vi ble kroppsvisitert, fullt påkledd med tjukke boblejakker. Kunne gjemt bort det meste under disse, men noen nøyere sjekk syntes de vel ikke var nødvendig. Vel fremme i venterommet fikk vi etter fem minutter beskjed om at flyet var kansellert. Så da bar det tilbake til «hotellet».

Det kom igrunn ikke som noe sjokk at flyet ikke gikk. Vi hadde hørt flere historier om folk som hadde ventet fra tre dager til nesten en uke på at flyet skulle komme. Flyet kom ikke dagen etter heller. På dette tidspunktet begynte jeg å bli litt utålmodig. Jeg hadde gått tom for Radioresepsjonen-podcast, og hadde mildt sagt veldig lyst hjem og ta en lang dusj, noe jeg ikke hadde gjort på noen dager. De sa flyet kanskje kom dagen etter igjen, så vi dro atter en gang ned på flyplassen og ventet spent. Og etter en halvtimes tid kom en liten skranglekasse av et fly humpende bortover flystripa. Det rommet max 17 passasjerer. Vi ble plassert fremst i flyet, jeg satt omtrent mellom pilotene. Så, i overkant av en halvtime senere landet vi i Kathmandu. Lykke!

Nå skal de siste forberedelsene gjøres før jeg skal haste til flyplassen for å hente besøket! For de som ikke har fått med seg det kommer nemlig søstrer, bror og brors nye kjæreste (mohaha... Neida mor. Skal være snill. I det minste prøve...) på besøk. Klarer nok ikke innse det før jeg har fått dem i hus! Først må de komme seg ut av flyplassen. Det er jo en opplevelse i seg selv.

Jeg har ikke tid til å legge ut bilder! Så på klokka, og flyet lander visst om et kvarters tid. Ikke det at de ikke kommer til å bruke en times tid på å komme seg ut, men greit å være på den sikre siden. Får legge ut i løpet av helgen!

Da var vi tilbake til kalde Kathmandu etter en glovarm ferie i reiseparadiset Thailand. Den første jobbuka er allerede unnagjort, og trives igrunn med å være tilbake. Trenger ikke bo ut av en ryggsekk lengre, som forsåvidt bare veide 6 kg, det hadde du aldri trodd pappa! Den veide kanskje litt mer på hjemreisen, men det var ikke mye. Var ikke stort vi kunne fylle den med, i og med at vi bodde på en øde øy mesteparten av tiden.

Thailand var himmelsk. Reisen nedover var kanskje ikke helt på topp, siden jeg hadde spysjuka og hang over et toalett deler av tiden. Vi ankom Bangkok den 26.desember og skulle overnatte der en natt. Varmen var slående etter å ha tilbrakt de siste ukene i kalde Kathmandu. Vi bodde kun fem minutter fra flyplassen, siden vi skulle tidlig opp neste morgen og ta flyet videre til Trang. Da vi våknet neste morgen var både jeg og Bettina dårlige, men opp måtte vi. Vi tenkte vi var ute i veldig god tid, helt til vi fikk praiet en taxi, og han spurte oss hvilken flyplass vi skulle på. Ops. Vi skulle selvfølgelig på flyplassen hvor fly som reiste innenlands dro fra. Ikke den internasjonale. Og den flyplassen vi skulle på lå ikke fem minutter unna, men en time unna. Taxisjåføren kjørte som et svin, og Bettina og jeg ble bare grønnere og grønnere i trynet. Og vi kjørte på trefelts motorveg, så utsiktene for å stoppe så dårlige ut. Jeg var klar for å tømme veska og bruke den, og Bettina rullet ned vinduet, mens Ragnhild satt i midten, med blikk som ikke var helt bekymringsløst. Merket også at sjåføren gasset litt ekstra på da vi spurte om han hadde en spypose.

Men vi kom oss frem i tide! Jeg fikk akkurat hevet meg over et toalett og vrengt magesekken før flyet gikk. Hadde det litt for travelt, og merket ikke at det var herredoen jeg først gikk inn på. Flyturen gikk sakte, og ble etterfulgt av en time i bil, og deretter enda en halvtime i båt. Du kan jo bare tenke deg hvor mye jeg gledet meg til å ankomme en fin bungalow med aircondition. Men den gang ei. Plassen vi skulle bo på var passe gjengrodd, og så ikke akkurat ut som på bildene. Det kan kanskje ha noe å gjøre med at hele resortet hadde vært nedlagt i tre år, og var nettopp gjenåpnet. Vi var vel en av de første og nesten de eneste gjestene. Noen aircondition var ikke å finne, og bungalowene var mildt sagt møllspiste. Om man kom i direktekontakt med sengen er jeg overbevist om at man kunne fått både AIDS og andre lumske sykdommer. Det var et gammelt par som drev resortet. De var skjønne, men om de har det som trengs for å drive noe som dette er heller tvilsomt.

Men selve øya var det ikke noe å klage på. Vi ville til en plass som ikke var fylt til randen av turister, og det fikk vi. Det fantes vel knapt en butikk på hele øya, for ikke å snakke om resturanter, og det var lange strender og sol. Men jeg klarte ikke akkurat å slappe av når vi bodde i disse rønnene. I tillegg var jeg syk, og flink som jeg er å smøre meg med solkrem klarte jeg selvfølgelig å få noe som kjentes ut som forbrenning på ryggen. Så nattesøvnen var det dårlig med. Dvs, dårligere enn vanlig. Alle myggstikkene jeg fikk hjalp heller ikke på humøret. Stakkars meg.

MEN, så kom dagen da vi skulle videre til neste resort. Ved den stranden vi bodde på var det hele fire resort bortover, så sjansen for at vi skulle på ett av disse var stor. Det tok oss ti minutter å gå, og vi endte opp på et flott resort med en betraktelig høyere standard enn det forrige. Her var det en del flere gjester, flertallet svensker, blant annet noe som måtte være den svenske Tangerudbakken. Vi fikk en bungalow som var rimelig nyoppusset. Og som ikke minst hadde aircondition! Halleluja!

Så etter at alle var nydusjet var det på tide med middag. Da vi ankom resortet hadde vi, uten at vi helt visste hva det innebar, meldt oss på hotellets nyttårsfeiringsopplegg, siden vi allerede hadde kommet til nyttårsaften. Vi ble plassert på et bord med noen tyskere. Det føltes ut som en gruppe-blinddate, og en kleinere middag skal du lete lenge etter. Men maten var bra. Da vi følte vi hadde sittet der lenge nok snek vi oss ned til bungalowen. Etter en stund banket det på døren, og noen franske gutter stakk hodet inn. De inviterte oss med på en nyttårsfest som visstnok skulle holdes på øya en plass. I frykt for å være stuck med tyskerne og Tangerudbakken på nyttårsaften takket vi ja, og tok en tuk-tuk dit. Det virket som om hele øya var samlet her, og det var satt opp scene hvor det ble framført diverse musikk. Blant annet noe jeg antok var tradisjonell thailandsk musikk, om man kan kalle det det, som to jenter i kyllingkostymer danset til, her også: om man kan kalle det dans.

Da klokken ble tolv var det oppsending av både raketter og lanterner. Etter det var det et band som spilte. Ble forsøkt dratt ut på dansegulvet av en herremann. Han fristet blant annet med dansemoves som den såkalte «gangnamstyle» dansen. Beinhard avgjørelse, men klarte å rive meg løs.

Resten av oppholdet på Koh Sukorn (øya) gikk for det meste til grilling, bading, spising, lesing og kortspill. En dag derimot, bestemte vi oss for å ta en liten gåtur rundt på øya. Hadde hørt om en rute som skulle være fin å gå. Sjekke kartet først? Meh. Tar det på magefølelsen. God plan. Næt. Det begynte ganske bra. Men så begynte det å bli mørkere og mørkere, skogen rundt oss ble tykkere og tykkere, og veien vi gikk på ble tynnere og tynnere, helt til den stoppet helt. Vi fant en liten sti som gikk videre, og tenkte at vi sikkert kom ut på en vei igjen. Det gjorde vi ikke. Stien ble til slutt borte, og vi kunne knapt se hånda foran oss. Takk Gud for lommelykt på mobilen. Vi klarte å finne veien ned til stranda, og da var vel saken biff tenkte vi. Nei, tenkte moder jord. Vi måtte først klatre over flere hundre meter med store steiner. Så kom en liten strand. Så kom det enda noen hundre meter med store steiner. En strand til. Nå måtte vi da være fremme snart. Eehehehhnei. Enda flere steiner, og SÅ kom stranden vår. En liten ettermiddagstur endte med en tre timers ekspedisjon.

En av de siste dagene tok vi turen ut til en av de andre øyene for å snorkle. Denne gangen ble vi satt på samme båt som et nederlandsk par. Til tross for at jeg vanligvis ikke engang tør å svømme lengre ut enn dit jeg kan nå bunnen, hoppet jeg til slutt ut med de andre og klarte meg veldig fint. Omtrent. Litt nervevrak i begynnelsen, men det kom seg etter hvert. Så flere av vennene til Nemo, men fikk til alles skuffelse ikke møte den lille klovnefisken. Etter snorklingen dro vi til en annen øy for å spise lunsj. Det så ut som rene paradiset! Og vi ble alle akkurat passe solbrent etter å ha skvulpet i vannet en hel dag. Det skal også nevnes at dette var Bettinas 21 års dag. Tenk så gammel! Og enda ikke gift. (Om du er interessert: Facebook: Bettina Qvale, mobil: 9803076266). Anyhow, en shoutout til deg kjære venn, som er så alt for gammel for din mentale alder. Som til tider ikke kan være mer enn rundt 5-6. Med andre ord, vi ligger på omtrent samme linje.

Så gikk turen videre til Bangkok. Vi slo på stortromma og bestilte suite på et fint hotell for de siste nettene. Som resten av Bangkok var også hotellet vårt fylt opp med svensker. Vi så blonde sleiker og Ralph Lauren skjorter hvorenn vi snudde oss. Det verste var at vi ikke høylytt kunne gjøre narr av dem. Vi måtte vente helt til vi var alene med å lette på trykket. Det første måltidet i Bangkok ble til min store glede på MacDonald's. Kom nesten en liten tåre da jeg fikk min første BigMac på flere måneder. Digg med en liten storbyferie også. Det ble litt shopping og litt sightseeing før vi begynte på hjemreisen. Og kino. Funfact: i Thailand reiser de seg og synger nasjonalsangen til en bildefremvisning av kongen før filmen begynner.

Det første vi sjekket dagen før hjemreisen var hvilken flyplass vi skulle på, og vi satte av plenty med tid til å rekke flyet. Jeg hater flyplasser, det er alltid så stressende. Får vondt i magen flere dager før bare ved tanken på at jeg skal fly. Da er det en fordel å reise i Asia, hvor de er heller slappe med alle sikkerhetssjekkene. Og som hvite turister kommer vi lett gjennom det meste. Vi rakk flyet. I meget god tid faktisk, i og med at flyet ble tre timer forsinket. Vi boardet til normal tid, men da vi hadde sittet der en halvtimes tid fikk vi beskjed om at det var noe feil med flyet, og at de nå prøvde å fikse det. Betryggende. Vi fikk servert mat før flyet hadde lettet, og satt og så ut i luften et par timer. Til slutt ble alle beordret ut igjen av flyet og inn i en buss, fordi vi skulle bytte fly. Da vi hadde satt oss ned, så jeg og Bettina en skikkelig kjekkas gå forbi oss. Vi begynte selvfølgelig å tulle med at vi godt kunne ha vist ham rundt i Kathmandu, siden han sikkert ikke var kjent der. Vi har jo til og med en ekstra seng i leiligheten ooosv. Hadde det veldig gøy med dette helt til vi fant ut at vi satt og snakket engelsk, og ikke akkurat med innestemme. Dette skjer litt for ofte.

Da vi kom til Kathmandu airport skulle vi få nye visum. Hadde vi planer om. Men nei. Snodig system de har på ting i Nepal. Om du kan kalle det system. Ingenting er digitalt, alt skrives for hånd. Alt gikk fint helt til jeg og Maria kom med våre pass. Da fant de ut at vi ikke kunne få nye visum, men måtte søke om forlengelse. Det kunne ikke gjøres på flyplassen, men måtte gjøres på immigrasjonskontoret i byen. Så vi dro dit morgenen etter, og fylte ut noen skjemaer. Vi skulle komme tilbake senere på dagen og hente passene med forlenget visum. Så jeg og Ragnhild kom tilbake klokken to. Vi gikk bort til skranken, men der var det ingen som satt. Alle trasket bare rundt på andre siden av glasset. Noen drakk te, noen snakket, noen satt et stempel her og der. Alle pass lå hulter til bulter i en eske midt i rommet. Vi konkluderte med at sjansen for at vi gikk ut herifra med passene våre var omtrent 50/50. Til slutt kom en mann bort til oss, tok kvitteringen vår og forsvant. Så kom han med esken med pass, og begynte å rote litt på måfå rundt i den. Til slutt fant han et norsk pass, og ga det til oss, og forsvant igjen. Vi visste ikke om han forstod at vi skulle ha fire pass eller ikke. I passet hadde jeg fått et nytt klistremerke, hvor det sto at jeg hadde fått forlenget visum frem til 22.01.13. Altså en dag før det gamle visumet gikk ut. Ååh, Nepal, hvor jeg elsker deg. Så vi forberedte oss på å måtte forklare alt dette til ham. Vi mistenkte at engelsken hans ikke var plettfri, og at dette kunne ta tid. Til slutt fikk vi ihvertfall kommunisert at vi skulle ha fire pass, og de dukket opp etter enda litt roting i eska. Vi pekte på datoene som var skrevet feil, og til vår lettelse skjønte han det med én gang, og bare lo. Han viste det til resten av kontoret, og alle lo hjertelig med, til og med jeg og Ragnhild. Man blir vant til at ting ikke fungerer helt i land som dette. Hadde dette skjedd for to måneder siden hadde jeg nok ikke vært like glad..

En drøss med bilder i dag, mye å ta igjen!!

(Gidder foressten ikke å sortere bildene, siden jeg klarte å slette hele innlegget som jeg jobbet med i to timer, og nå bare har 7% strøm igjen.)