Magdelena i Nepal: Zoo, breaking dawn og ambassadørbesøk

TIDEN GÅR SÅ SKANDALØST FORT! Jeg trodde jeg blogget i forigårs, men nei. Det er vel både positivt og negativt. At tiden går fort altså. Det vil jo si at vi har det... Jeg vil ikke si at "fint" dekker det hele, men i mangel på bedre ord går jeg for det. Men at tiden går så fort vil jo også si at vi må "fortere" tilbake. Som igjen er både positivt og negativt. Begynner nemlig å bli litt for glad i Nepal. Hadde ingen planer om å bli knyttet til dette landet, på samme måte som jeg ble til Mali. Da vil jeg bare tilbake hele tiden. Men jeg tenker ofte på Norge, og at jeg har lyst hjem igjen, og det er jo ikke bra at jeg tenker for mye på det heller, fordi da klarer jeg ikke nyte tiden her fullt ut, og nå blir det litt for mye tenking kjenner jeg. Hjernen min klarer ikke så mye på en gang. Dette ble rotete. Jeg må skrive en liste...

Uansett. Hva har jeg gjort den siste uken. Har like lite å skrive om hver gang jeg setter meg ved mac'en. Vi var på jobb på onsdag. Vi skulle egentlig på utflukt og se på templer, men da vi kom på jobb hadde sjefen skrevet en beskjed om at hun ikke kom til å være der i dag, og at vi kunne ta med jentene i dyrehagen istede. Vi ante ikke hvor dyrehagen var, og hadde heller ingen som kunne oversette for oss, så kommunikasjon med jentene var det heller dårlig med. Men vi kom oss frem til slutt. Standarden var rimelig lav, og det å se dyr sperret inne i betongrom var ikke noe jeg nøt.

Jeg har vært syk en stund, men ble bedre til helgen. Så i går var vi på et julemarked på byens femstjernes hotell. Følte oss mildt sagt utilpass til å begynne med. Vi måtte ta taxi et godt stykke. Det at ingen av oss har dødd i traffikken slår meg som mirakuløst. Men oppholdet er ikke over, så vi får se hva tiden bringer. Det blir tross alt billigere for skolen om vi bare trenger tre flybilletter hjem. Taxien satt oss av utenfor en overdådig hotellinngang, med fontener og gullbelagte dører og pikkoloer i hytt og pine. Fant til slutt en herre som kunne engelsk, og fikk fomlet oss frem til markedet. Det var langt mindre skremmende, og vi trasket rundt der i en times tid.

I dag våknet jeg et kvarter før vi skulle ut av huset. God start på dagen. Men fikk dratt meg til kirken, som startet ti. Satt og småduppet i noen timer der. Der ble vi invitert på kino, "Breaking Dawn part 2". Men først dro vi på nok et julemarked. Fæle steder disse markedene. Mange folk, ofte pratsomme folk, som vil føre meningsløse tørrsnakk-samtaler med deg. I dag sto jeg i tjue minutter og snakket med en danske om en båt som hadde sunket etter det jeg forstod, og det var ikke mye. Jeg syntes også jeg skimtet ordet farmor, og Bergen der inne en plass. Jeg kunne ikke komme meg bort heller, fordi jeg sto og ventet på maten min. Mat er nok den eneste grunnen til at jeg ville utstått denne lidelsen så lenge. Altså, konklusjon: hun hadde en farmor i Bergen, og en båt som brant opp. Tror det var det essensielle. Vil ikke si jeg fikk særlig mye ut av dette. Kan ikke hele verden bare innse at tørrsnakk er unødvendig? Stemmer lett for klein stillhet til fordel for tørrsnakk.

Deretter dro jeg og Ragnhild på café, om du kan kalle det det. Vi bestilte to brus, og ble servert to flasker og to glass av en shabby herremann i hans enda mer shabby café-lokale. Glassene var så skitne at man ikke kunne se gjennom dem, og vi ville antageligvis både fått aids og kreft av å røre de, så vi valgte å drikke rett fra flasken. Så bar det til kinoen. Det var som å komme til en annen verden. Standarden var oppimot norsk, helt kurrant. Til tross for at jeg aldri har vært noen Twilight-fan, sett bort ifra min smått forvirrede periode da jeg kom hjem fra Mali og desperat ville passe inn i vennegjengen, så ble jeg med. Og filmen var ikke så verst. Fant ut at jeg ikke hadde sett "Breaking Dawn part 1", så var noe forvirret til tider, men ellers. Vil ikke si jeg er omvendt, men er ikke umulig at jeg setter på part 1 en kveld. Men må si det var trist å være på kino uten Marianne. Kino er ikke det samme uten deg..

Så tok vi turen til ambassadørboligen. Vi var på ambassaden på torsdag og spiste vafler med en haug nordmenn, men fikk ikke møtt ambassadøren da. Alf-Arild? Nei... Alf-Arne! Eller? Uansett, la oss kalle ham det. Da så vi nemlig ambassadørboligen, og ble grådig nysgjerrige på hvordan det så ut inne. Det var jo gigantisk! Så ble vi invitert dit i dag. Passende. De var litt i tvil om de kunne ta imot besøk i kveld, kokken deres var nemlig ikke på jobb i dag...... Hvordan overlever de... Men Alf-Arne tok en telefon, og kom tilbake noen minutter senere. "Da har jeg bestilt mat jeg, så da er det bare å komme, skal vi si klokken seks?" Man sier jo ikke nei til ambassadøren. Så fant vi frem til slutt. Var ikke direkte vanskelig. Var bare å se etter den største porten i gata. Dette palasset av et hus ser ut som det er klippet ut av en brosjyre for luksushus. Det passer bare ikke inn her i Nepal. Alt ved det er hypermoderne. De har heis, for Guds skyld... Og et kjøkken på størrelse med hele leiligheten vår, som faktisk er ganske stor. Så vi ble altså her i rundt tre timer, og ble kjørt hjem av Alf-Arne i hans skinnende hvite volkswagen da vi skulle hjem.

Hadde ikke sett for meg en så innholdsrik dag da jeg våknet i dag tidlig! Det skjer så mye spontant her i Nepal. Elsker det! Av og til.

Ellers er de andre jentene i full gang med å få opp julestemningen. Det er jo desember. Jeg skriver det, men føler det overhode ikke. Jeg tror jeg har vært litt redd for å være med å lage julepynt og diverse, og høre på julemusikk eller i det hele tatt tenke på at det snart er jul. Jeg er redd for at da vil jeg innse at det faktisk er jul snart, og hjemlengselen vil skyte inn for fullt, og alt bare vil bli trist. Jeg er alltid så følsom rundt juletider, hater det. Men jeg skal søren meg ikke la det hindre meg i å feire jul i år også. Så har nå bestemt meg for å gå fullt inn for å få julestemning. Har fått eksperthjelp fra min kjære søster til å opprette den ultimate jule-spillelisten. For min del er det ingen jul uten julealbumene til Skruk. Noe av det nydeligste som finnes. Og julefilmene ligger allerede på mac'en, og skal sees. Polarekspressen blir spesielt smertefull, men den er nødvendig hvis det skal bli jul.

Jeg skal gifte meg med en ambassadør, kun for å ha heis i huset mitt. Han må gjerne også være sjeik. En fransk sjeik med halvlangt bølgete hår, som kan spille gitar. Og synge. Og surfe. Såppass burde jeg kunne forlange. Det hjelper også om han liker meg.