Magdelena i Nepal: Namasteeee

Hater denne bloggen...

Endelig ferdig med jul for i år. Ikke misforstå, jeg elsker vanligvis jula, men i år har det kun føltes som et megatiltak. Først turte jeg ikke helt å sette meg inn i at det var jul, hva om alt gikk rett vest og jeg bare ble superdepressiv. Men så tenkte jeg at det er jo jul selv om jeg er i Nepal, så kan like så godt prøve. Så ga alt for å få julestemning, men det var jo bortkastet, julestemninga ligger visst igjen i Norge. Så da ble egentlig hele juleopplegget bare slitsomt. Men har gjort en del kjekke ting, så det ble ikke så ille. Det ble ikke jul for min del, men det ble noen koselige uker. Og all maten hadde jeg slett ikke noe imot. Bortsett fra pinnekjøttet. Pinnekjøtt fra Norge i Nepal, så fantastisk, tenker du. Du tenker feil.

På julaften hadde vi ikke særlig mye å ta oss til på formiddagen. Begynte med frokost, hvor jeg ikke kunne høre på radioresepsjonen, slik jeg alltid gjør. Ikke en bra start på dagen. Så dro vi på "beauty salong". Noen måtte få vokset legger og klippet hår osv før vi drar til Thailand i morgen. Da vi først var der tenkte jeg at en manikyr hadde jo ikke vært feil. Det var feil. Alt gikk helt fint, helt til denne kvinnen skulle file neilene mine. Jeg er veldig glad i neilene mine, og vet akkurat hvordan jeg vil ha de. Altså, å ta manikyr var ikke den beste ideen jeg kunne hatt. De ble selvsagt en helt annen form enn det jeg ville ha. Hun bare filte og filte og filte. Jeg måtte se bort til slutt. Og fargevalget var heller interessant, og lakken begrenset seg ikke akkurat kun til neilene, men det fikk jeg fikset på da jeg kom hjem.

Pinnekjøttet hadde vi overlatt til hushjelpen før vi dro. Det skal jo dampes i fire timer. Prøv å forklare det til en nepaleser som ikke kan engelsk du. Og at potetene ikke skal dynkes i chilli. Men tror beskjeden kom sånn nogen lunde igjennom til slutt. Da vi kom hjem så iallefall alt greit ut. Men vi var ikke lite bekymret for at hun skulle kutte opp kjøttet og steke det sammen med ris og chilli. Det hadde vært krisestemning.

Vi fikk besøk av vår amerikanske veninne, Sarah, til middag, og maten ble overraskende god. Nesten som hjemme, bortsett fra mamma og pappa sin krangling på kjøkkenet.

Vi dro til julegudstjeneste klokka seks. Mette som vi var satt vi vel og småduppet hele gjengen. Jeg ble plutselig veldig dårlig, hele kroppen verket og jeg ble skikkelig svimmel. Kunne ha noe å gjøre med at vi omtrent ikke har spist kjøtt siden vi kom hit. Så bar det hjem og rett til sengs. Men klokka var enda bare åtte-ni, og gavene var ikke åpnet enda. Og det er jo for all del ikke akseptabelt å legge seg før gavene er åpnet. Men der og da hadde ikke det vært meg imot. Og når jeg ikke vil ha gaver, da er jeg dårlig. Men de andre ville ha gavene sine, så jeg trykte i meg fire paracet og dro meg bort til soffan. Så gaver ble det. Blandt annet en haug med notatbøker til listene mine. Jeg elsker lister. Og skyping med familien hjemme ble det også. Men da virkningen av paracetene gikk bort var det bare å finne senga igjen. Da var det ikke bare vondt i kroppen, men kvalmen kom også sigende. Våknet klokka fire og måtte springe på toilern og vrenge hele magesekken. Og når jeg endelig følte meg litt bedre var det ikke snakk om å få sove. Det sørget hanefar utenfor vinduet mitt for. Julaften sin det.

Så på første juledag har jeg ligget i senga og sett omtrent en sesong av The Mentalist, når jeg ikke har sovet eller hengt over doskåla. Blir en knasekneis flytur til Thailand i morgen.

Bettina ser ikke alltid slik ut

Å ligge i samme seng som dette vesenet er en opplevelse. Hun sparker og vrir seg så mye at hun må begynne å sove halvveis nede på madrassen om hun ikke vil få blåkul i hodet av å dunke hodet sitt stakkar. En natt våknet jeg av at hun holdt meg i hånda og trykte den, sånn flere ganger. Da jeg trakk vekk hånda mi snudde hun seg, la seg på puta mi og smattet meg i øret. Ble ikke mye søvn den natta.