Bieber, sim-kort og morgengrettenhet

Jeg gjetter jeg ikke er den eneste som har fått med seg at Justin Bieber og Selena Gomez har gjort det slutt, til alle hylende belieberes store fornøyelse. Mens for resten av verden går livet videre i sin vante gang. Som Will Ferrell twitret: «NOOOOOOOOOOOOOOOOOOOOObody cares..» Skulle ønske jeg var en av de som sa seg enig i det, men den gang ei. Jeg er nok en av de som fikk et par prosent økt livslyst, nå som jeg vet at sjansene for at jeg en vakker dag gifter meg med Justin er større. Fortsatt ikke særlig store, jeg innser det, men større.

Tilbake til virkeligheten. Da var en ny arbeidsuke begynt. Til tross for at arbeidsdagen vår ikke er direkte hard, er det av og til vanskelig å holde motivasjonen oppe. Planleggingen er verst. Det er jo bare fire jenter vi skal være med, men å lage et variert program kan være utfordrende. De ligger også på forskjellige nivå når det gjelder engelsken, men vi har bare startet med det mest grunnleggende, som alfabetet og farger. De må jo lære å skrive engelsk også. Det nepalske skriftspråket er langt ifra likt det vi bruker.

Men jentene er ikke vanskelige å ha med å gjøre. Latteren sitter løst, og vi har det veldig gøy sammen. Kjenner at jeg allerede har begynt å bli glad i disse sprudlende jentene. I går fortalte Christina, damen fra Sveits som startet opp hele programmet, oss litt om bakgrunnen til jentene. Det var grusomt å høre hvor mye de har vært gjennom, spesielt siden de fortsatt er så unge. Men nå har de en mulighet til å komme seg videre med livet sitt. Vi er så heldige som får bli kjent med dem disse månedene, lære dem en ting eller to, og lære en ting eller to av dem til gjengjeld. Det kommer til å bli tungt å dra fra dem i mars, det merker jeg allerede.

Ellers har det ikke skjedd så veldig mye siden sist. Har merket at jeg ikke lengre er like morgengretten som jeg er hjemme. Tro det eller ei. Jeg vet ikke hva jeg synes om den saken. Men på lørdag savnet morgengrettenheten meg, så den bestemte seg for å klamre seg fast til meg hele dagen, til resten av teamet sin store beklagelse. Dagen startet med en tur til en nepalsk gudstjeneste. Den lørdagen var det thanksgiving feiring. Så der satt vi da. Uten å skjønne ett eneste ord, i intet mindre enn fire timer. Det hjalp ikke morgengrettenheten å slippe taket, for å si det sånn. Men så kom vi hjem, jeg fikk spist lunsj og satt meg med musikk på ørene og tumblr på skjermen, så var livet straks bedre. Men så ble jeg revet ut av min drømmeverden da vi skulle ut å spise, og grettenheten styrtet imot meg og hogg tak igjen. Men så fikk jeg mat og en heftig brownie til dessert, så da ble jeg glad igjen. Rart hvordan dette med mat fungerer på meg.

 Kylling med appelsinsaus, for de som interesserer seg for sånt.

Ragga og meg. Aner ikke hva som skjedde med dette bildet, vi er ihvertfall fine og oransje.

Jeg har fått meg telefon! Altså, telefon med nepalsk sim-kort, så det ikke koster meg en formue å ringe. En snodig opplevelse det, foressten. Å skaffe seg simkort. Først måtte jeg gå og få kopiert pass og visum. Og jeg måtte ha et passbilde. Jeg hadde bare ett, nemlig det jeg tok på flyplassen i Kathmandu etter et døgn på reisefot. Da så jeg passe kake ut. Anyways. Da jeg endelig fikk somlet meg til å ta kopier, fant jeg en plass hvor de solgte sim-kort. Herren bak disken kunne godt engelsk, så det var en gledelig overraskelse. Han stiftet nøye sammen kopiene og bildet til et skjema jeg skulle fylle ut. Han instruerte hvor jeg skulle skrive hva. Alt var nemlig på nepali, så jeg ante igrunn ikke hva jeg svarte på, men jeg har lært meg å stole på hva folk sier meg her. Og blir antageligvis lurt omtrent 80% av tilfellene, hvit og dum som jeg er. Ihvertfall. Det er ikke bare-bare å få sim-kort her i Nepal. De skulle ha hjemby, adresse og postnummer i Molde, og navn på både pappa og farfar. «Your fathers name here... And your grandfather here. Grandfather is father's father. Your dad's father's name..» No shit Sherlock. Farfar lever ikke lengre, men om det hadde noen betydning vet jeg ikke. Fingeravtrykk måtte også på plass. Og til slutt et utall underskrifter på de tre små arkene som utgjorde kontrakten. Slik gjør vi det i Nepal.

Beklager mangelen på bilder, men kameraet har tatt seg en liten pause i det siste. Så i dag ble det mye lesing på dere. Hold ut, jeg kommer sterkt tilbake!

Ellers har jeg det veldig fint i Nepal, livet mitt er rett og slett fantastisk. Bortsett fra når det ikke er det.