Ups...

Glemte bloggen litt. Liten hvit løgn der. Men har helt ærlig ikke hatt tid, fordi jeg har hatt så mye å gjøre! Kanskje en liten hvit løgn til der, har kanskje ikke vært så opptatt at det gjør noe.

Kom nettopp hjem fra trening. Igjen! Kan du tro det? Ikke jeg heller. Denne gangen gikk det litt bedre enn forrige gang. Skal kanskje ikke så mye til. Mannfolka er fortsatt på størrelse med elefanter, men jeg begynner å bli vant til det. Føler meg fortsatt som en amøbe der jeg sitter med mine seks-kilos vekter ved siden av mammuten med 60 kg i hver hånd, men det får bare være. Skal jeg fortsette å innta den mengden sjokolade jeg gjør nå er trening et par ganger i uka et must om jeg ikke vil bestille to flyseter til Thailand i jula.

Ellers er livet til tider fint. Jobben går lettere og lettere. Det er så gøy å være sammen med jentene! Vi bare koser oss, og jo bedre vi blir kjent, jo mer gøy har vi det sammen. Vi har hatt litt tavleundervisning med læring av bokstaver. Vi begynte like så greit med alfabetet. «A-apple. B-banana. C-carrot.» Problemet der ble vel at det ble veldig mye fokus på tegningene til bokstavene, og heller lite fokus på bokstavene. Nå må bare jeg og Maria få fingern ut av ræva og få planlagt dagene for noen uker fremover, slik at vi ikke behøver å planlegge hva vi skal gjøre med jentene en halvtime før vi drar på jobb hver dag. Det er småslitsomt.

På fredag var vi hos Veronica, vår elskede mentor, på spillkveld. Fikk servert taco til middag! Var såvidt vi kunne bevege en eneste muskel etter å ha spist som noen helter. Etterpå var det bonanza, hvor jeg og Maria selvfølgelig gikk av med seieren. Var det noen tvil om det?

På lørdag hadde jeg en av de beste dagene jeg har hatt på lenge. Sov lenge, helt til klokka TI. Dette var ord dere aldri hadde forestilt dere komme ut av munnen min, eller hva Synnøve og Kjell? Døgnrytmen min her er litt uvanlig. Uansett. Deretter eksperimenterte jeg litt med neilelakk på tær og fingre, noe jeg må gjøre en gang i uken. Jeg prøvde å gå uten neilelakk da vi var i Bhungamathi, men holdt på å bli gal av å se på fingrene mine uten neilelakk. Noe så heslig. Nummeret før jeg brakk meg. Så. Etter å ha holdt på med det en stund, satt jeg meg ned med boka mi. Så kom Ragga hjem, og vi dro og fikk massasje på et spa rett borti gata her. Det var fantaaastisk. Tenkte kanskje det ble litt småkleint hvis de som skulle massere oss ikke kunne engelsk osv, så gruet meg litt til det. Det er som oftest litt småpinlig med massasjer synes jeg. Men det ble ikke noe problem. Massørene var nemlig døve. Massøren min var bare fantastisk. Varmeputa jeg fikk på ryggen var hakket for varm, though. Trodde ryggen min skulle brennes bort de første fem minuttene. Men etter det var alt helt peachy. Hadde en som masserte ryggen min, mens en annen masserte bena mine. Jeg har ikke vært så avslappet på lenge.

Etter det dro vi ut og spiste på den nye kinesiske restauranten i gata, Golden Dragon. Der ble vi tatt imot av en smånervøs men høflig herremann. Vi fikk full omvisning, til og med i bakgården, hvor de hadde en søt liten damm de skulle fylle med fisk som kundene kunne fiske selv, og få tilberedt og servert. Dette skal jeg selvsagt benytte meg av. Til tross for at jeg ikke er en stor fan av fisk. Men man kan alvorlig talt ikke ha en slik mulighet rett nedi gata og ikke benytte seg av den. Inne gjorde resturanten det klinkende klart at dette var en KINESISK restaurant. Hver eneste overflate var dekt med drage-mønstret silkestoff eller kinesiske tegn. Alt i forskjellige farger, fra svart og blått til rødt og hvitt. Rødt var naturligvis dominerende. Taket var selvsagt spekket med røde papir-lanterner. Alt var heller blendende, og veldig intenst å se på. Det første ordet som gikk gjennom hodet mitt da vi kom inn var bordell. Røde og svarte vegger og rødt lys fra taket. Bettina kunne ikke la være å kontinuerlig påpeke hvor ufyselig det hele så ut. Maten var heller ikke fantastisk, helt ok. Men dråpen som fikk glasset til å renne over var følgende: De hadde ikke dessert. Jepp. (Her hadde det passet godt med en sånn fet statement-setning om at en eller annen kjent person hadde vridd seg i graven om han hørte dette. Eller ikke? Det hørtes kult ut i hodet mitt. Nå skal det sies at hodet mitt ofte tar feil.) Etter dette nederlaget roamet vi febrilsk gata etter noen som solgte is så sent på kvelden, men uten hell. Så jeg nøyde meg med potetgull og sjokoladekule-frokostblanding. Bortsett fra det var denne dagen knasekneis.

Ellers har jeg sett filmen Just Friends omtrent fem ganger den uka her i hyllest til min kjære Marianne som blir 19 år i dag! Det er krise at jeg ikke er hjemme og feirer dagen sammen med deg, men I'm with you in the spirit. Jeg savner deg hver eneste dag! Litt klissete, men det får dere holde ut. I HAVE FEELINGS TOO. Uæææh, lider av litt hjemlengsel nå og da. Treffer meg som en bombe, like uventet hver gang. Hadde liksom håpt på at jeg var en sånn kul person som klarte å ikke bry seg om sånt, men der bomma jeg heftig.

Bilder! 

Spennende bok! "Digital Fortress"

Se på disse nurkene... Seks av de utenfor leiligheten! Feiten i midten har nå blitt enda feitere! Det er som en stor, feit klump med lodden kjærlighet

Jeg vil HA EN

Håhåhåhå, denne lo vi mye av. Mr.putevar-tryne i stedet for Mr.Napkin Head, for de som har sett "The Holiday".

Saleways. Kjøleskapet vårt. Legg merke til "Wel-Come" skiltet. Engelsken i Nepal er ikke som i resten av verden.

Innsiden av Safe-House

...oog utsiden

Ragga og Bagga lager julekalender?

Etter litt justeringer ble dette det midlertidige resultatet. Den skal pyntes!

Bonanza!

Heftige forhandlinger. Dette er blodig alvor. Ihvertfall for Ragga.

Den norske ullgenseren er selvsagt med

Ja, tær er ekle. Men litt mindre ekle nå.

Se, så flink jeg er

 Den røde kinesiske resturanten

Dagens outfit: alt.

Ut å spise på søndag og. Like så greit, siden det omtrent er billigere å spise ute enn å lage mat hjemme. Her har Norge noe å lære.

Bettina. Sjarmtrollet.

Fikk sydd oss kurtaer. Ser jo nærmest innfødt ut. Fikk som vanlig litt problemer med å få plass til alt i overdelen. Og jeg ser litt ut som en hval. 

Foressten. Etter mange, jeg gjentar mange, tester har jeg kommet frem til den konklusjonen at nepalsk sjokolade er langt ifra like god som norsk sjokolade. Den er ikke den verste jeg har smakt, men det er få sjokolader som når opp til den eksklusive standarden til Freia Melskesjokolade. Juust sayin.

Avslutter med et av mine favorittsitat fra en av verdens mest geniale menn.  Hadde definitivt villet gifte meg med ham. Hadde det ikke vært for at han var homoseksuell. Og død.

Some cause happiness 
wherever they go; 
others, whenever they go.
-Oscar Wilde

Treningssenter i Nepal

Har du vært på treningssenter i Nepal? Det har jeg. Har lenge vært på utkikk etter et treningssenter hvor vi kan komme innom en gang iblandt, uten å bruke en formue på et abonnement. Så jeg dro innom et treningssenter for å høre om det var mulig å trene der enkeltdager. Damen bak disken var hyggelig, men engelsken var litt smårusten. En ting som skjer når man snakker med folk som kan dårlig engelsk, er at man degraderer sin egen engelsk så de skal forstå deg. Samtalen gikk noe sånn som dette: «Namaste. Is possible to work out here, for one day only? Not buy for whole year?» «Yeees» «How much?» «Rupees four hundred» «Ok, I'll be back!» Blir alltid så grådig klumsete når jeg skal snakke med folk jeg ikke kjenner, så jeg glemte alt jeg skulle spørre om, og bare gikk. Men jeg måtte jo vite når jeg kunne trene, så jeg måtte gå inn igjen. Og etter mange misforståelser kom jeg frem til at det antageligvis var åpent fra 06:00-20:00. Muligens. Plutselig spurte hun meg om jeg skulle trene i dag eller i morgen, og jeg svarte litt forvirret "tomorrow!". Men da jeg hadde gått, kom jeg på at jeg jo har planer i morgen, og ikke kan da, men da turte jeg ikke gå inn igjen..

Så kom jeg hjem til leiligheten, og bestemte meg for å dra å trene med en gang. Så jeg skiftet og gikk tilbake. Da jeg kom tilbake ble jeg vist til garderoben av den samme dama, for jeg misforsto jo helt når hun prøvde å forklare meg hvor den var. Dumme hvite jente... Men så kom jeg på at jeg måtte jo låse inn veska mi i et skap, men jeg hadde ikke nøkkel. Så atter en gang måtte jeg gå tilbake til dama i resepsjonen. Så fikk jeg en nøkkel, og gikk for å sette inn sakene mine. Synet som møtte meg fikk meg til å kveppe til. Der lå det klær som hadde ligget der gudene vet hvor lenge, og dunsten som fulgte med var ikke av liljer, for å si det mildt. På toppen av alt hadde en svær kakerlakk også tatt bolig i det lille, møllspiste skapet. 

Kakerlakken var betraktelig større i virkeligheten

Jeg sto lenge og vurderte om jeg faktisk skulle gå og forstyrre den stakkars resepsjonisten enda en gang for å få et nytt skap, men jeg klarte simpelten ikke å få meg til å sette veska mi inn der. Hvem vet hvilke sykdommer jeg ville dratt med meg hjem. Så jeg gikk tilbake igjen. «Sorry, but.. The locker.. There are clothes in it, and.. I'm so sorry, but.. Maybe I get another locker?» Vet ikke helt om hun skjønte det, men hun ble da ihvertfall med meg ut igjen, og ga meg til slutt et nytt, rent og pent skap.

Endelig! Da kunne treningen begynne. Jeg hadde det meget fint, i omtrent en halvtime på tredemølla mi, helt til senteret ble fylt opp til randen av boler-menn. Ja, de finnes også utenfor Fræna, tro det eller ei! Så med to svære karer på hver sin side av meg, som bokset i lufta mens de sprang i 20 km/t, i tillegg til mannen foran meg på elipse-maskinen som ikke la skjul på at han var veldig facinert over at en hvit jente var på et treningsstudio, følte jeg meg rimelig liten.

Så tok jeg turen inn i styrkerommet. Mannfolka på cardio-rommet virket nå veldig små i forhold til muskelbuntene som holdt til der. Jeg løftet et par vekter, men ga meg fort. Uttøyingen kunne jeg bare glemme. Jeg hadde nok blikk på meg fra før. Så jeg gikk i garderoben. Der oppdaget jeg til min store fornøyelse at jeg hadde spradet rundt med en fin svetteflekk på rumpa. Hadde selvfølgelig valgt en lys-lilla bukse å trene med. Men er man på trening, så er man på trening. Det skal synes. 

Men det var selvsagt ikke slutten på mine ydmykelser. Da jeg skulle gå ut av hallen og til resepsjonen, var døra låst. Så jeg sto jo der og rykket i døra, som en annen idiot. Så så jeg meg rundt, og oppdaget at alle mannfolka på cardio-rommet sto og stirret, med en blanding av oppgitthet og medynk i blikket. Resepsjonisten satt i telefonen, og prøvde forgjeves å peke til venstre for døren, men jeg skjønte selvsagt ingenting. Så hun måtte legge fra seg røret, åpne døren for så å vise meg det veldig synlige skiltet hvor det sto «DOOR OPENER» og knappen under som, om jeg ikke tar helt feil, man skulle trykke på for at døren skulle åpne seg. Så kom jeg meg endelig ut, da. 

Merkelig nok oppdaget jeg ikke hvor flau denne opplevelsen var før jeg begynte å gå hjem. Kanskje likeså greit.

Bieber, sim-kort og morgengrettenhet

Jeg gjetter jeg ikke er den eneste som har fått med seg at Justin Bieber og Selena Gomez har gjort det slutt, til alle hylende belieberes store fornøyelse. Mens for resten av verden går livet videre i sin vante gang. Som Will Ferrell twitret: «NOOOOOOOOOOOOOOOOOOOOObody cares..» Skulle ønske jeg var en av de som sa seg enig i det, men den gang ei. Jeg er nok en av de som fikk et par prosent økt livslyst, nå som jeg vet at sjansene for at jeg en vakker dag gifter meg med Justin er større. Fortsatt ikke særlig store, jeg innser det, men større.

Tilbake til virkeligheten. Da var en ny arbeidsuke begynt. Til tross for at arbeidsdagen vår ikke er direkte hard, er det av og til vanskelig å holde motivasjonen oppe. Planleggingen er verst. Det er jo bare fire jenter vi skal være med, men å lage et variert program kan være utfordrende. De ligger også på forskjellige nivå når det gjelder engelsken, men vi har bare startet med det mest grunnleggende, som alfabetet og farger. De må jo lære å skrive engelsk også. Det nepalske skriftspråket er langt ifra likt det vi bruker.

Men jentene er ikke vanskelige å ha med å gjøre. Latteren sitter løst, og vi har det veldig gøy sammen. Kjenner at jeg allerede har begynt å bli glad i disse sprudlende jentene. I går fortalte Christina, damen fra Sveits som startet opp hele programmet, oss litt om bakgrunnen til jentene. Det var grusomt å høre hvor mye de har vært gjennom, spesielt siden de fortsatt er så unge. Men nå har de en mulighet til å komme seg videre med livet sitt. Vi er så heldige som får bli kjent med dem disse månedene, lære dem en ting eller to, og lære en ting eller to av dem til gjengjeld. Det kommer til å bli tungt å dra fra dem i mars, det merker jeg allerede.

Ellers har det ikke skjedd så veldig mye siden sist. Har merket at jeg ikke lengre er like morgengretten som jeg er hjemme. Tro det eller ei. Jeg vet ikke hva jeg synes om den saken. Men på lørdag savnet morgengrettenheten meg, så den bestemte seg for å klamre seg fast til meg hele dagen, til resten av teamet sin store beklagelse. Dagen startet med en tur til en nepalsk gudstjeneste. Den lørdagen var det thanksgiving feiring. Så der satt vi da. Uten å skjønne ett eneste ord, i intet mindre enn fire timer. Det hjalp ikke morgengrettenheten å slippe taket, for å si det sånn. Men så kom vi hjem, jeg fikk spist lunsj og satt meg med musikk på ørene og tumblr på skjermen, så var livet straks bedre. Men så ble jeg revet ut av min drømmeverden da vi skulle ut å spise, og grettenheten styrtet imot meg og hogg tak igjen. Men så fikk jeg mat og en heftig brownie til dessert, så da ble jeg glad igjen. Rart hvordan dette med mat fungerer på meg.

 Kylling med appelsinsaus, for de som interesserer seg for sånt.

Ragga og meg. Aner ikke hva som skjedde med dette bildet, vi er ihvertfall fine og oransje.

Jeg har fått meg telefon! Altså, telefon med nepalsk sim-kort, så det ikke koster meg en formue å ringe. En snodig opplevelse det, foressten. Å skaffe seg simkort. Først måtte jeg gå og få kopiert pass og visum. Og jeg måtte ha et passbilde. Jeg hadde bare ett, nemlig det jeg tok på flyplassen i Kathmandu etter et døgn på reisefot. Da så jeg passe kake ut. Anyways. Da jeg endelig fikk somlet meg til å ta kopier, fant jeg en plass hvor de solgte sim-kort. Herren bak disken kunne godt engelsk, så det var en gledelig overraskelse. Han stiftet nøye sammen kopiene og bildet til et skjema jeg skulle fylle ut. Han instruerte hvor jeg skulle skrive hva. Alt var nemlig på nepali, så jeg ante igrunn ikke hva jeg svarte på, men jeg har lært meg å stole på hva folk sier meg her. Og blir antageligvis lurt omtrent 80% av tilfellene, hvit og dum som jeg er. Ihvertfall. Det er ikke bare-bare å få sim-kort her i Nepal. De skulle ha hjemby, adresse og postnummer i Molde, og navn på både pappa og farfar. «Your fathers name here... And your grandfather here. Grandfather is father's father. Your dad's father's name..» No shit Sherlock. Farfar lever ikke lengre, men om det hadde noen betydning vet jeg ikke. Fingeravtrykk måtte også på plass. Og til slutt et utall underskrifter på de tre små arkene som utgjorde kontrakten. Slik gjør vi det i Nepal.

Beklager mangelen på bilder, men kameraet har tatt seg en liten pause i det siste. Så i dag ble det mye lesing på dere. Hold ut, jeg kommer sterkt tilbake!

Ellers har jeg det veldig fint i Nepal, livet mitt er rett og slett fantastisk. Bortsett fra når det ikke er det. 

Divali

Var egentlig ikke overentusiastisk til å blogge i dag. For å være helt ærlig hadde jeg lyst til å gjøre omtrent alt utenom å blogge. Som å lese. Eller ta oppvasken... Eller ligge og se i taket. Men siden det er noen dager siden sist, tenkte jeg at jeg skulle ha litt selvdisiplin for en gangs skyld.

Nepal er et hinduistisk land, og på denne tiden feirer de Divali. Må bare si at min kunnskap om hinduisme er minimal, men Divali er altså en festival hvor de feirer... En eller annen gud, og prøver å please den ved å tenne så mange lys som overhode mulig slik jeg har forstått det. Så skjer det fine ting med livene deres. De feirer også nyttår på denne tiden. De er nemlig i år 2069 nå... De er jo helt på jordet! Ellers så er resten av verden det. I så fall, flaut for oss.

Det som er koslig med Divali er nettopp det at det er "julelys" overalt. Og at det er salg overalt. Går man ut om kvelden får man nesten julefølelse. Hadde det bare kommet en måned senere. Etter slik jeg har forstått det er Divali den største festivalen i hinduismen. Kanskje. Den er omtrent for dem som jul er for oss. De har til og med julebukk! Bare at dette er ikke noen aktivitet reservert for barn, men også fullvoksne menn som drasser med seg trommesett og lydanlegg rundt om i byen og spiller utenfor husene til folk. Og det er ikke akkurat idyllisk å høre på, for å si det veldig mildt.

Det er rart hvordan det er å være i et land som er så sterkt påvirket av en religion. Av og til føler man at man fornærmer folk kun ved å eksistere. Mistenker sterkt at det er slik det har seg og. Og av og til skjønner man bare ikke hva de driver med. Hinduismen har en uendelig liste med tradisjoner. Visste du for eksempel at jenter her gifter seg tre ganger? Den første gangen er med en frukt. Du hørte riktig... Leste riktig. Ser det for meg. "Stormforelskede Magdelena og.. Mango. Det var et storslagent bryllup, tre dager til ende, som ble avsluttet med bryllupsreise til brudgommens hjemland... Bangladesh... " Men jeg kunne ikke giftet meg med en mango. Det ville jo vært latterlig. Man kan nemlig ikke spise den frukten man gifter seg med resten av livet. Den fremtidige mannen din (menneske-mannen) er nemlig inkarnert(?) i frukten du gifter deg med (såklart). Og jeg elsker jo all frukt! Tenk om man skulle gifte seg men en grønnsak. Det hadde vært andre boller. Grønnsaker kunne jeg klart meg lett uten resten av livet.

Noe har irritert meg grønn siden vi kom hit. Da vi tok fly hit, kjedet jeg meg grusomt, så jeg fiklet med mobilen og forandret tydeligvis på en del av instillingene. Så nå, hver gang jeg får en melding, blinker blitsen. Og ikke bare en gang, men mange ganger, typ epilepsianfall-mange ganger. Ikke det at jeg får meldinger særlig ofte... Men noe positivt kom det ut av utforskningen min, menlig at hvis jeg trykker tre ganger på "hjem" knappen, så blir alle fargene på negative! Eller noe sånt. Fascinerende.

Og jeg som ikke trodde jeg hadde noe å skrive om i dag. Foressten, vi var turister i dag. Tok taxi inn til sentrum og så på diverse templer. Aner ikke hvilke templer det var. Og typisk norske som vi er, utnyttet vi oss ikke av de utallige guide-tilbudene vi fikk, i frykt for å bli rundlurt. Det er iallefall min første tanke når sleskete menn kommer bort og insisterer på at vi trenger ham, og at uten ham er turen til templene totalt bortkastet.

Uansett. Nepal er et fantastisk land, anbefales!

Folk lagde også forskjellige mønstre av fargepulver utenfor dørene sine. Aner ikke hvorfor, men det er fint å se på.

 

Team Nepal fra sin beste side

Nå skal jeg legge meg. Bare så dere vet det, så tok det meg i dag omtrent fem timer, om ikke mer, å laste opp disse bildene. Nettet var med andre ord ikke på min side i dag, som så mange andre dager. Men hva gjør jeg ikke for den kostbare bloggen min...

Første dag på jobb...

...om du regner kreativt håndarbeid og leking som jobb. Maria og jeg skal jobbe på noe som heter Safe House i disse månedene i Nepal. Safe House er ingen stor organisasjon, men et hus hvor jenter som har blitt utsatt for menneskehandel og mishandling blir tatt hånd om og får hjelp til å komme seg videre i livet. I år har de tatt inn fire skjønne jenter i alderen 12-16 år. Ingen av de kan noe særlig engelsk, og vi snakker ikke akkurat flytende nepali. Tro det eller ei. Så vår oppgave er hovedsaklig å lære dem litt engelsk, henge med dem og kanskje lære litt nepali selv. De to andre jentene skal jobbe på et dagsenter for funksjondhemmende barn. Siden jeg er elendig til å håndtere barn, i tilegg til at de skremmer meg litt, var det fint at Ragnhild og Bettina ville ta seg av den oppgaven. Tror uansett at dette kommer til å bli noen utfordrende, men morsomme og lærerrike måneder.

Har du hørt på "Jenny from the block" av Jennyfer Bootylicious Lopez i det siste? Tenkte meg det. Den er skremmende fengende.

Våknet i dag, og fant til min fornøyelse ut at det ikke gjorde vondt å ligge i senga lengre. I begynnelsen var det umulig å ligge i samme stilling i mer enn ti minutter. Hoften og skuldra gjorde vondt om jeg lå på siden, ryggen gjorde vondt om jeg lå på ryggen, knærne og puppene gjorde vondt om jeg lå på magen. En stund der lurte jeg på om det ikke bare var best å teipe meg selv til veggen og sove stående. Men nå vil jeg nesten si at betong-sengene i Nepal er bedre enn den deilige.. myke... tykke... loppeløse... himmelske drømmen av en seng jeg har hjemme.......

Det er ikke alltid flust med ting å ta seg til her i Nepal. Så jeg skrev en "What to do when bored in Nepal"-liste. Denne har vært konfidensiell til nå, men dere skal få en liten smakebit. Føl deg priviligert.

• Gå og kjøpe bøker, og telle hvor mange rabies-hunder jeg ser på veien
• Laste ned unyttige apper på mobilen
• Blogge
• Se hvor lenge jeg kan poke Maria før hun faktisk blir sur (Det skjer ikke ofte)
• Lage rastafletter på meg selv
• Kjøpe en sjokolade og spise den. Uten å dele, selvsagt
• Strikke en sokk
• Ta bilder av meg selv
• Sikle på skulderen til Bettina mens hun strikker, og se hvor lang tid det tar før hun merker det
• Skrive brev til kongen
• Se på nepalsk tv og lage min egen oversettelse
• Få med meg Bettina og irritere Ragnhild på et vis. Er vanligvis ikke en stor bragd.
• Sitte på tumblr
• Se hvor mange av vennene mine på facebook jeg faktisk har snakket med det siste året. Eller som jeg i det hele tatt liker.
• Sjekke ut skoler til neste år
• Søke opp symptomer på dødelige sykdommer på nett og se hvor mange jeg har
• Ha jordskjelv-øvelse
• Bytte om alle klærne i klesskapene våre
• Spille where's my Perry, eller andre snasne mobilspill
• Bestille flybillett til Thailand

Holy bikini, en sjokoladeplate forsvinner fort! Og nå er hele tastaturet dekt av sjokoladeflekker. Selv etter den heftige middagen hushjelpen stelte i stand, spiser jeg en svær sjokoladeplate. Jeg skylder på kultursjokket. Har funnet ut at det kan brukes som unnskyldning til absolutt alt. Enten jeg har det eller ikke. Er jeg sur? Kultursjokk. Irritert? Kultursjokk. Følelsesløs? Kultursjokk. Ekstatisk? Kultursjokk. Bare har lyst til å grine? Kultursjokk. Apropos grining, det skjedde noe finurlig under middagen. Jeg begynte å grine. Fordi middagen var så god. Ikke spør. Jeg bare.. Nei.. Ikke spør...

Fant en bokhandel i går, endelig. Det meste var på nepali, men fant en engelskavdeling også. Men jeg er ikke kjent for å være særlig tålmodig, så jeg valgte bøker ut ifra om de hadde et fint forsidebilde, eller om tittelen hørtes spennende ut. Så det ble til Secret of the Cross av Chris Kuzneski, Digital Fortress av Dan Brown, Count of Monte Cristo av Alexandre Dumas og en eller annen Sherlock Holmes bok.

Apropos ingenting, i Nepal ligger vi fire timer foran dere i Norge. Eller fem. Uansett. Jeg vet ikke om det var nevneverdig, men sånn er det altså.

Noen bilder av den rosa leiligheten vår:

Den ene stuen

Her sover Magga og Ragga

Kjøkken

Her sover Bettina og Maria 

 Stue nummer to

Rismarkene i Bhungamathi 

 Denne fikk meg til å tenke på Gina. Vet ikke hvorfor, men det er jo en fin geit. Jeg døper den Dolly.

BABYGEITJEGVILHAEN

Aurora, denne er til deg.

Til slutt, dagens visdomsord fra tumblr:

Always follow your dreams unless theyre dreams about killing people or something and then maybe tone it down a little...